Boken «Defacement» utforsker hva som skjer når noe verdifullt blir vanhelliget. Den innleder med ideen om at slike handlinger er tiltrekkende nettopp i sin frastøtende natur, og at de skaper noe helig selv i de mest sekulære samfunn og omstendigheter. Ved å fokusere på det menneskelige ansiktet som en ideell referanse for å forstå slike krenkelser, reiser denne boken spørsmålet om hemmelighetens dybde, som synes å bli avdekket ved overflateskader. Denne avdekningen blir desto mer subtil og oppfinnsom, ikke minst fordi den involverer delvis eksponering i det som kalles 'den offentlige hemmeligheten' – det som er allment kjent, men som av en eller annen grunn ikke lett kan formuleres. Taussig argumenterer for at denne typen kunnskap ('å vite hva man ikke skal vite') er den mest kraftfulle formen for sosial kunnskap. Han henter inspirasjon fra tenkere som Nietzsche, William Burroughs, Elias Canetti og Georges Bataille, samt antropologien omkring avmaskering i såkalte primitive samfunn, for å videreutvikle sitt tidligere arbeid.
