For mange innbyggere i vestlige nasjoner var COVID-19 første gang de opplevde konsekvensene av en ukontrollert epidemi. Dette skyldes delvis en rekke lite kjente reguleringer som har hatt som mål å beskytte den globale nord mot epidemiske trusler de siste to hundre årene. Dette begynte med de internasjonale sanitærkonferansene i 1851 og kulminerte i dag med de internasjonale helseforskriftene, som organiserer responsen på epidemier gjennom Verdens helseorganisasjon. I motsetning til andre global helseinitiativer med fokus på rettferdighet, har deres oppdrag – å etablere 'maksimale beskyttelser mot smittsomme sykdommer med minimum påvirkning på handel og trafik' – vært det samme siden opprettelsen. Med dette som utgangspunkt avdekker Alexandre White de vestlige kapitalistiske interessene, rasismen og fremmedfrykten, samt de politiske maktspillene som ligger til grunn for reguleringsinnsatsen som vokste ut av prosjektet for å håndtere den internasjonale spredningen av smittsomme sykdommer.
