I denne tankevekkende og provoserende boken utfordrer Amy Zegart den tradisjonelle oppfatningen om at nasjonale sikkerhetsbyråer fungerer tilfredsstillende for å tjene nasjonens interesser, slik de opprinnelig var tenkt. Med en ny institusjonalistisk tilnærming undersøker Zegart hvilke krefter som formet den opprinnelige utformingen av Central Intelligence Agency (CIA), Joint Chiefs of Staff og National Security Council, og hvordan disse faktorene gjorde dem handicappet fra starten av. Ironisk nok viser hun at mye av skylden kan tilskrives kjære kjennetegn ved det amerikanske demokratiet—hyppige valg, maktfordeling, flertallsregler og politisk kompromiss—som alle begrenser presidentens makt og gir Kongressen lite insentiv til å utvikle et effektivt utenrikspolitisk system. Samtidig hadde byråkrater i rivaliserende departementer ekspertisen, utholdenheten og motivasjonen til å undergrave opprettelsen av effektive konkurrenter, noe de nettopp gjorde. Historiske bevis antyder at de fleste politiske aktørene har vært preget av disse dynamikkene.
