Da første verdenskrig brøt ut, var Karnig Panian bare fem år gammel og bodde i den armenske landsbyen Gurin i Anatolia. Fire år senere ble han funnet av amerikanske hjelpearbeidere på et barnehjem i Antoura, Libanon. Han var en av nærmere 1000 armenske barn og 400 kurdiske barn som var blitt etterlatt av de tyrkiske administrativene, og måtte klare seg uten voksenomsorg. Denne memoaren gir et ekstraordinært innblikk i hva Panian gjennomgikk i disse årene, samtidig som hans folk ble deportert fra sitt armenske samfunn; hans familie døde i en flyktningleir i ørkenen i Syria; og han overlevde sult og mishandling på barnehjemmet. Antoura-barnehjemmet var en del av det armenske folkemordet, der noen av administratorene var vennlige, mens andre var grusomme. Målet var å transformere barna til tyrkere ved å endre navnene deres, tvinge dem til å snakke tyrkisk, og viske ut deres historie. Panian's memoar er en kraftfull beretning om tap, motstand og overlevelse, fortalt med en unik intensitet.
