I denne boken argumenterer Marc Caplan for at litteraturene fra tilsynelatende marginaliserte moderne kulturer er avgjørende for å forstå moderne litteraturstrømninger. Caplan presenterer en banebrytende sammenligning mellom den niende-århundrets jiddiske litteraturen og den tyvende-århundrets engelskspråklige samt franskspråklige afrikanske litteraturen, hvor han avdekker uventede likheter mellom dem. Begge litteraturene ble til under imperialistiske regimer som allerede hadde innført prosesser for modernisering, som var langt fremme andre steder. Forfatterne innen jiddisk og afrikansk litteratur reagerte på den frigjørende kraften av modernitet samt belastningene fra imperialistisk makt ved å velge lignende narrative sjangre, ofte inspirert av tidlig moderne europeisk litteratur: picaresque, pseudo-autobiografi, satire og Bildungsroman. Begge tradisjoner viser tilsvarende bekymringer knyttet til språk, idet de befant seg i spennet mellom imperiets «globale» språk og stigmatiserte lokale språk, samt mellom tradisjoner for skriving og muntlighet. Gjennom komparative lesninger av narrativer belyser Caplan kompleksiteten og berikelsen av disse litterære uttrykkene.
