I vår stadig mer bildebelastede verden gir bilder tilgang til det som er fjernt eller ukjent. Samtidig stammer kraften i bilder også fra det de ikke presenterer—en form for fravær de ikke kan fjerne. I denne boken deltar forfatter Natalie Carnes i en voksende tverrfaglig debatt som utfordrer den tradisjonelle oppfatningen av bilder som livløse objekter. Hun tilbyr en teologisk meditasjon over hvordan bilder formidler nærvær til vår verden. På lik linje med Kristus, som fornekter seg selv for å manifestere den usynlige Gud, påstår Carnes at bilder også negates seg selv for å gi mer enn de bokstavelig eller materiell representerer. Hennes kristologiske refleksjoner setter ikonoklasme og ikonofili i en produktiv sammenheng som viser at disse ikke nødvendigvis må stå i motstrid til hverandre. Ved å undersøke bilder som den bibelske gullkalven og malerier av Jomfru Maria, utforsker Carnes hvordan man kan skille mellom ulike former for ikonoklasme; de som bevarer trofasthet til sine teologiske intensjoner, og de som fører til visuelle fristelser. Boken gir også økumeniske refleksjoner om.
