I 'Jazz As Critique' utforsker Fumi Okiji jazzmusikkens potensial som et kritisk verktøy for å forstå manglene i dagens samfunn. Gjennom en grundig tilnærming til Theodor Adorno, som ofte har en avvisende holdning til jazz, belyser Okiji mulighetene dermed denne musikkformen har til å peke på moderne samfunns destruktive sider. Ifølge Adorno kan musikk gi innsikt i de kontrollerende og ødeleggende kreftene i vår tid, samtidig som den tilbyr en visjon om mer empatiske og mindre voldelige sammenkomster. Okiji tar Adorno i en ny retning, og setter fokus på en alternativ sosial dynamikk som blir tydelig gjennom jazz. Hun går imot den vanlige fremstillingen av jazz som et speilbilde av amerikansk individualisme og demokrati, og fremhever i stedet jazz som en modell for 'samling i forskjellighet.' Gjennom å anerkjenne at denne subjektivitetsformen har oppstått som respons på den unike historien til svarte amerikanere, utfordrer hun musikken til å sette spørsmålstegn ved verdens integritet.
