Bøker om tenkere krever en form for enhet som deres tanker kanskje ikke alltid besitter. Dette er spesielt aktuelt når det gjelder Mikhail Bakhtin, hvis intellektuelle utvikling avslører en mangfoldighet av innsikter som ikke lar seg integrere eller beskrive ut fra en enkelt overordnet bekymring. I løpet av sin karriere, som strakte seg over omtrent seksti år, opplevde han både dramatiske og gradvise endringer i sitt tankesett. Han returnerte til ideer han tidligere hadde forkastet, og utviklet dem på uventede måter, samtidig som han utforsket nye idéer som kun hadde løse forbindelser til hans tidligere interesser. Det er ikke overraskende at Bakhtin spekulerte over forholdet mellom tradisjonelle biografiske oppfatninger, enhet, innovasjon og den kreative prosessen. Enhet—både når det gjelder enkeltindivider, men også innen kunst, kultur og verden generelt—blir vanligvis sett på som samsvar med en underliggende struktur eller et overordnet skjema. Bakhtin mente at denne oppfatningen av enhet står i kontrast til muligheten for ekte kreativitet.
