Da NATO overtok ledelsen av International Security Assistance Force (ISAF) i Afghanistan i 2003, ble oppdraget primært sett som en stabiliserings- og gjenoppbyggingsinnsats. Imidlertid har kampanjen utviklet seg, og opprøret har vist seg å være mer motstandsdyktig og kapabelt enn antatt. Dette har ført til at viktige operative nødvendigheter har dukket opp, inkludert militært støtte til sivile utviklingsprosjekter, tettere samarbeid med afghanske sikkerhetsstyrker og mer militær tilbakeholdenhet. De involverte militære styrkene har tilpasset seg til disse imperativene og pressene i varierende grad. Boken analyserer disse initiativene og deres utfall ved å fokusere på erfaringene til tre grupper av militærer: de fra Storbritannia, Canada, Danmark, Nederland og USA, som har møtt de sterkeste operative og strategiske påkjenningene; Tyskland, hvis soldater har måttet håndtere de største politiske og kulturelle begrensningene; samt den afghanske nasjonale hæren (ANA) og Taliban, som har vært tvunget til å tilpasse seg. Denne grundige analysen gir leseren en dypere forståelse av dynamikken i krigen i Afghanistan og hvordan ulike militære aktører har respondert på de komplekse utfordringene de har møtt.
