I denne oppfølgeren til "The Kingdom and the Glory" og "The Highest Poverty" dykker Giorgio Agamben ned i de moralske forpliktelsene våre, med utgangspunkt i teorien og praksisen til den kristne liturgien. Agamben starter med Det nye testamentet og fortsetter gjennom sen skolastikk og moderne paveencyklikaer, der han undersøker Kirkens forsøk på å gjentake Kristi uforlignelige offer. En sentral figur i denne sammenhengen er presten, som i økende grad blir et rent verktøy for Guds makt. Prestens egne motiver og karakter blir dermed uvesentlige, så lenge han utfører sine prestelige plikter. I moderniteten hevder Agamben at den kristne presten har blitt den ideelle etiske subjektet, noe vi spesielt ser i Kant's etikk. Ved å kontrastere den kristne og moderne ontologien av plikt med den klassiske ontologien av værende, argumenterer Agamben for at den vestlige filosofien har utviklet seg i spenningsfeltet mellom disse to tilnærmingene. Dette nyeste kapittelet i studiet av vestlige politiske strukturer, som startet med "Homo Sacer", gir en dypere forståelse av de moralske og etiske spørsmålene som forme vår samtid.
