I "Pascalian Meditations" presenteres en syntese av over førti års arbeid av Frankrikes fremste sosiolog, Pierre Bourdieu. Denne boken tar kritikken av akademisk fornuft til et nytt nivå, og fungerer som et strålende eksempel på Bourdieus enestående evne til å knytte sammen sosiologisk teori, historisk informasjon og filosofisk refleksjon. Bourdieu avdekker forutsetningene som ligger til grunn for en tilstand av 'skolastisitet', en form for tilbaketrukkethet fra verdslige presser. Han argumenterer for at filosofer, ved å unnlate å konfrontere disse forutsetningene i sin praksis, har brakt dem inn i ordskiftet, ikke for å analysere dem, men for å legitimere dem. Denne situasjonen blir identifisert som den primære systematiske, epistemologiske, etiske og estetiske feilen som Bourdieu underkaster en metodologisk kritikk. Kritikken av akademisk fornuft skjer i Pascals navn, ettersom han også påpekte trekk ved menneskelig eksistens som den skolastiske synsvinkelen ignorerer: han var opptatt av symbolsk makt og avviste fristelsen til fundamentalt tenkning.
