Siden Hegel har filosofi vært preget av en kontinuerlig refleksjon over sin egen avslutning. I sin analyse av de dramatiske transformasjonene som Hegels filosofi har avdekket og forårsaket i strukturen av filosofiske begreper, fokuserer Hamacher på de betingelser filosofisk tenkning er mulig under. Gjennom en grundig utforskning av Hegels kommentarer til bibelske skrifter, kartlegger Hamacher utviklingen av Hegels tanker frem til hans mest kjente verker – 'Åndens fenomenologi', 'Encyclopedia', og 'Historiefilosofi' – med særlig vekt på grenser, begrensninger og ytterpunkter i begrepene og tekstene. For Hegel er et begrep slutten på tingen – punktet hvor den når sitt høypunkt. Dette skjer gjennom en separasjon fra sitt representasjonelle innhold, noe som etterlater spor av denne splittelsen i den diskursive utformingen. Hegelsk tekst er preget av en rekke termer og emner som opererer etter logikken om vendepunkt: én funksjon aktiverer sin motsats, og disse fungerer som porer mellom ulike tankesystemer.
