I boken 'Reading Typographically' tar Andrew Piper for seg forholdet mellom lesing og den digitale tidsalderen, og hvordan våre tanker om de moralske og intellektuelle fordelene ved lesing er dypt knyttet til trykt materiale. Piper undersøker det vi anser som en dyp og oppslukende leseopplevelse, den kjente følelsen av å 'miste seg selv i en bok'. I lys av de distraksjonene og fragmenteringen som finnes i dagens digitale samfunn, fremhever han hvordan denne opplevelsen bidrar til at lesere blir mer fokuserte, samlet og empatiske. Videre går han i dybden på hvordan vi har utviklet vårt syn på trykte bøker som spesielt egnet for å formidle slike opplevelser. Gjennom historien har trykkbaserte lesepraksiser omfattet et bredt spekter av metoder, ikke minst den sprikende skanningen vi i dag forbinder med elektronisk tekst. Piper belyser også hvordan leseopplevelsen i religiøs kontekst i stor grad var avhengig av tilfeldige tilgangsmåter, lettet av indekseringsverktøy som nummerering av kapitler og vers i Bibelen. Det er denne didaktiske, stykkevise lesingen som har knyttet lesere til sine samfunn. Boken utforsker videre viktige evolusjoner innen trykk fra 1600-tallet og fremover.
