I denne tankevekkende og ofte overraskende boken, som består av tre essays, utfordrer Jacques Derrida ideen om at de grunnleggende konseptene innen psykoanalyse er grundig utforsket og assimilert. Boken undersøker den vedvarende interessen for psykoanalyse og de ulike 'motstandene' mot analysen. Disse motstandene forstås ikke bare som et fenomen som er teoretisert i kjernen av psykoanalysen, men også som psykoanalysens motstand mot seg selv—en motstandsdyktighet mot analyse knyttet til analysens egen struktur. Derrida viser hvordan interessen for psykoanalyse og psykoanalytisk skriving kan fornyes i dag, og disse essays gir ham anledning til å gjenbesøke og revurdere et emne han først tok opp i 1966, i et essay om Freud. I tillegg bidrar de til å klargjøre Derridas tanker om emnene som diskuteres—Freud, Lacan og Foucault—tanker som, særlig i forhold til de to sistnevnte, ofte har vært sterkt feiltolket og misforstått. Det første essayet handler om Freud.
