I mange ulike deler av verden avgrenser folk områder preget av stor lidelse eller heroisme fra daglig bruk, og benytter disse stedene utelukkende til minneformål. Forfatteren av denne boken fokuserer på landskapet i det moderne Berlin for å forstå hvorfor noen steder blir glemt av alle unntatt de som opplevde dem, mens andre blir til arenaer for offentlige seremonier, museer eller minnesmerker. De undersøkte stedene markerer byens nazistiske fortid og blir ofte ansett som utilgjengelige for bruk til leiligheter, butikker eller kontorer. Likevel er det kun en del av alle 'autentiske' steder—områder med direkte tilknytning til motstand eller forfølgelse under nazitiden—som faktisk blir anerkjent som steder for offisiell kollektiv hukommelse. Andre steder integreres helt enkelt tilbake i den dagligdagse urbanismen. Hukommelsen setter sine spor på byens overflate, og målet med denne boken er å analysere og forstå nettopp hvordan dette skjer.
