I 'The Atlantic Realists' gir intellektuell historiker Matthew Specter en dristig revisjonistisk tolkning av 'realismen', som har vært en dominerende tilnærming innen amerikansk utenrikspolitikk og offentlig diskurs etter andre verdenskrig, samt den fremtredende teorien innen internasjonale relasjoner under den kalde krigen. Specter utfordrer den utbredte oppfatningen av realisme som en sett av universelt bindende sannheter om internasjonale forhold. Han argumenterer for at de mest sentrale trekkene i denne tankeretningen oppsto gjennom en århundrelang dialog mellom amerikanske og tyske intellektuelle, som startet på slutten av det 19. århundre. Han avdekker en 'atlantisk realistisk' tradisjon med refleksjoner over imperiets prerogativer og naturen av maktpolitikk, preget av konkurransen mellom imperier på slutten av århundret, to verdenskriger, Holocaust og den kalde krigen. Ved å fokusere på nøkkelfigurer i utviklingen av realistisk tankegang, inkludert Carl Schmitt, Hans Morgenthau og Wilhelm Grewe, følger denne boken utviklingen av den realistiske verdensanskuelsen over det siste hundreåret, og avliver myter om nasjonale interesser.
