I denne boka, skrevet av en av Italias mest betydningsfulle og originale samtidsfilosofer, tas det et omfattende grepp om den poetiske språkets natur. Forfatteren tar sikte på å revidere forståelsen av forholdet mellom teologi, poesi og filosofi, i en litterær tradisjon som kan føres tilbake til Dante. Boken beskriver 'litteratur' som en samling formelle eller språklige sjangre som behandler teologiske spørsmål, men fra en viss avstand fra den tradisjonelle teologiske diskursen. Denne avstanden begynner å fremstå allerede hos Virgil og Ovid, men blir avgjørende i Dantes verk og hans valg om å skrive på vulgær italiensk. Dantes bruk av italiensk kan sees som en bro tilbake til den klassiske latinske teksten, som i hans tid var teologiens språk, men med en betydelig forskjell. Det er ikke tilfeldig at Virgil er Dantes veileder i Commedia. Boka åpner med en diskusjon om hvordan Dantes dikt er en 'komedie', og avsluttes med en drøfting av 'poesiets mål' gjennom ulike perspektiver.
