Hva forankrer den fiktive verdenen i en roman? Eller er en slik verden særegent grunnløs? I en kraftfull utforskning av de nyeste debattene innen roman-teori, tar Daniel Wright for seg hvordan romanforfattere forholder seg til den ontologiske statusen for verkene sine. Filosofer som diskuterer om fiktive verdener eksisterer, betrakter romanen som et ontologisk problem som må løses; Wright avslører imidlertid romanen som en sjanger av immanent ontologisk kritikk. Han argumenterer for at romanen forestiller seg sine egne metafysiske 'grunner' gjennom figurer, der fiktiv eksistens forstås som selvforsynt, sammenhengende og levende, snarere enn som avhengig av den virkelige verden som en eksistensiell forankring. Gjennom filosofisk tilpassede dype lesninger av verk av Thomas Hardy, Olive Schreiner, Colson Whitehead, Virginia Woolf, Zadie Smith, Henry James, og Akwaeke Emezi, deler Wright sin brennende visjon om lesing som en inngang til ontologisk omformede verdener, og om litterær kritikk som en dypere forståelse av disse verdener.
