Denne bemerkelsesverdige boken kan leses på flere nivåer. Først og fremst handler den om Joseph Jacotot, en fransk skolelærer i eksil som i 1818 oppdaget en utradisjonell undervisningsmetode som skapte panikk i den lærde samfunnsverdenen i Europa. Uten å kunne flamsk, fant Jacotot ut at han kunne undervise flamske studenter i fransk, til tross for at de ikke kunne fransk. Han konkluderte med at kunnskap ikke nødvendigvis var en forutsetning for å undervise, og at forklaring ikke var nødvendig for læring. Resultatene av dette uvanlige pedagogiske eksperimentet førte ham til å proklamere at alle mennesker var like intelligente. Ut fra dette utgangspunktet utviklet Jacotot en filosofi og en metode for det han kalte 'intellektuell emancipasjon'—en metode som for eksempel kunne gjøre det mulig for analfabeter å lære sine barn å lese. Størsteparten av boken er viet til en beskrivelse og analyse av Jacotots metode, dens forutsetninger og (kanskje viktigst) dens implikasjoner for forståelsen av både læringsprosessen og emansipasjonen.
