Denne boken argumenterer for at "The Birth of Tragedy" ikke markerer et brudd med Friedrich Nietzsches tidligere filosofiske arbeider, men snarere er en kontinuerlig utvikling av dem, samt av hans senere skrifter. Kontinuitetene fremvises i særlig grad gjennom sammenvevingen av hans fortellinger, den selvforbrukende kunstneriske stilen i hans skriving, samt dynamikken mellom hans stemmer, poseringer og ironi. Dette skaper en teaterlignende presentasjon av meningsinnhold, snarere enn en ensidig støtte til et bestemt synspunkt. Forfatteren viser at mange av de sentrale elementene i "The Birth of Tragedy" er gjenkjennelige i Nietzsches tidligere revisjoner av filologi, og de antyder hans senere tankegods. Dette inkluderer en inversjon av de dionysiske og apollinske domenene, interessen for den atomistiske utfordringen mot platonismen (et av Nietzsches livslange bekymringer), samt teorien om det altfor menneskelige subjektet som manifesterer seg som en kulturell antropologi – en påtrengende påminnelse om menneskelige pretensjoner og deres begrensninger.
