I "The Logic of Practice" tar Pierre Bourdieu et dypdykk i forholdet mellom det 'siviliserte' og det 'primitive' ved å utfordre vanlige oppfatninger som oppstår fra en distanse mellom observatøren og det som observeres. Bourdieu argumenterer for at forholdet mellom antropologen og objektet for studien er en spesifikk manifestasjon av forbindelsen mellom å vite og å gjøre, tolkning og bruk, samt mellom symbolsk mestre og praktisk mestre. Han fremhever spenningen mellom logisk tenkning, beriket med objektiveringsverktøy, og den universelle, pre-logiske logikken av praksis. Dette verket representerer hans mest omfattende redegjørelse for en teori om praksis, der han ikke bare diskuterer hvordan man kan inkorporere sin egen ståsted i forskning, men også hvordan de praktiske bekymringene i hverdagen påvirker overføringen og funksjonen av sosiale og kulturelle former. Gjennom denne analysen belyser Bourdieu kraftene som ligger i det som ofte er undervurderte aspekter av mange motsetningspar.
