I denne særegne tolkningen av Paulus av den jødiske religiøse filosofen Jacob Taubes presenteres tanker og ideer som ble utviklet gjennom en rekke forelesninger i Heidelberg mot slutten av hans liv. Taubes betraktet dette arbeidet som sitt 'åndelige testamente'. I sin analyse engasjerer han seg med klassiske kommentatorer av Paulus, inkludert Karl Barth, samtidig som han plasserer den pauline teksten i en sammenheng med tenkere som Freud, Nietzsche, Benjamin, Adorno, Scholem og Rosenzweig. Taubes fremfører en egenargumentasjon for den apokalyptisk-revolusjonære potensialen i Romerbrevet, der han også kritiserer den 'politiske teologien' som den konservative katolske juristen Carl Schmitt har fremmet. Denne lesevinkelen fra Taubes har hatt betydelig innflytelse på en rekke tolkinger innen politisk teologi og Paulus’ verk, blant annet hos Jan Assmann og Giorgio Agamben. Den representerer en del av en ny bølge av undersøkelser av Paulus’ arv, som også involverer tenkere som Boyarin, Lyotard, Badiou og Zîzêk. Til slutt gir Taubes’ omfattende forelesninger viktige innsikter i hans unike erfaringer og synspunkter, som skiller seg ut fra tradisjonelle perspektiver.
