Boken "The Politics of Grace in Early Modern Literature" utforsker hvordan poeter fra den tidlige moderne perioden anvendte det teologiske begrepet nåde for å omforme sine politiske samfunn. Den protestantiske troen på at frelse ble oppnådd gjennom sola gratia, eller nåde alene, var opprinnelig ment å inspirere til religiøs reform. Deni Kasa viser imidlertid at poeter i denne perioden brukte begrepet nåde til å stille spørsmål ved de mest presserende politiske utfordringene i deres tid, fra imperier og kjønnsroller til borgerkriger og poetisk autoritet. Kasa analyserer hvordan fire forfattere—John Milton, Edmund Spenser, Aemilia Lanyer og Abraham Cowley—utviklet idealiserte forestillinger om samfunn ved hjelp av løftet om nåde, ofte uten et egalitært perspektiv. Boken gir en dypere forståelse av hvordan nåde ble nyttet for å skape nye rom for både individuell og kollektiv handlefrihet i denne perioden, samtidig som den også legitimerte dominans og ulikhet, der poeter og den utdannede eliten fungerte som formidlere mellom nådens gave og resten av folket. Gjennom en litterær historiefortelling om politikk i en pre-sekulær tidsalder viser Kasa hvordan poeter fra den tidlige moderne perioden formet samfunnets politiske landskap.
