I "The Time That Remains" tar Giorgio Agamben for seg Paulus' tekster og skiller dem fra kirkens historie som kanoniserte dem. Han avdekker at disse tekstene representerer 'de fundamentale messianske tekstene i Vesten.' Agamben hevder at Paulus' brev ikke er fokusert på etableringen av en ny religion, men snarere på den 'messianske' opphevelsen av jødisk lov. Boken plasserer Paulus' skrifter i sammenheng med tidlig jødisk messianisme, og den er en del av en voksende mengde kritikker rettet mot perioden da jødedom og kristendom ennå ikke var fullt adskilt. Dette setter Paulus inn i konteksten av det som har blitt omtalt som 'judaeo-kristendom.' Agambens filosofiske utforskning av messianismens problematikk fører ham til å diskutere Walter Benjamin, en annen sentral skikkelse i boken. Agamben fremfører en påstand som ikke har blitt gjort tidligere i den omfattende litteraturen om Benjamin; han argumenterer for at Benjamins filosofi om historie utgjør en repetisjon og tilegnelse av Paulus' konsept om 'gjenværende tid.' Gjennom en nært lesning og sammenligning av disse to tenkerne, gir Agamben en dypere forståelse av deres respektive bidrag til filosofien.
