I 'The Time That Remains' utforsker Giorgio Agamben hvordan de pauline tekstene kan skille seg fra kirkens historie som har kanonisert dem. Målet er å avdekke at disse tekstene er 'de grunnleggende messianske tekstene i Vesten'. Agamben argumenterer for at Paulus' brev ikke handler om grunnleggingen av en ny religion, men snarere om en 'messiansk' opphevelse av den jødiske loven. Ved å plasserer Paulus' skrifter i konteksten av tidlig jødisk messianisme, bidrar dette verket til en økende mengde kritikker av perioden hvor jødedommen og kristendommen ennå ikke var fullt adskilt, og plasserer Paulus i en sammenheng som ofte omtales som 'judeo-kristendom'. Agambens filosofiske utforskning av problematikken rundt messianismen fører ham til en annen sentral skikkelse i denne boken, Walter Benjamin. Ut fra en nyansert tilnærming fremfører Agamben et krav som er uten sidestykke i den omfattende litteraturen om Benjamin, og argumenterer for at Benjamins filosofi om historie representerer en gjentakelse og tilegnelse av Paulus' konsept om 'gjenstående tid'. Gjennom en grundig lesning og sammenligning legger han frem sitt perspektiv.
