Siden 1945 har muligheten for en atomkrig med potensiale til å utslette sivilisasjonen preget internasjonale forhold, som en sverd av Damokles hengende over hodene på verdens ledere. At vi har unngått en tredje verdenskrig med strategiske kjernefysiske våpen — og at ingen atomvåpen av begrenset styrke har blitt brukt i kampsituasjoner — fremstår nesten som et mirakel. I "The War That Must Not Occur" tar Jean-Pierre Dupuy opp debattene omkring effektiviteten og etikken bak kjernefysisk avskrekking, og han formulerer igjen noen av de mest komplekse spørsmålene innen filosofi. Han utvikler en motintuitiv, men kraftfull teori om apokalyptisk profeti: så snart en større katastrofe synes å være mulig, må man anta at den faktisk vil inntreffe. Dupuy påviser at de motsigelsene og paradoksene som preger diskusjonene om avskrekking, oppstår fra spenningen mellom to motstridende tidsoppfatninger: den ene hvor fremtiden er avhengig av valg og strategier, og den andre der alt som skjer, er predestinerte hendelser.
