Boken "Transparency in Postwar France" tar leseren med tilbake til en tid og et sted der begrepet åpenhet ble møtt med stor skepsis. Den gir en omfattende oversikt over fransk tankegang etter krigen, der forsøk på å belyse farene ved åpenhet i politikk, etikk og kunnskap resulterte i viktige konseptuelle nyvinninger som mange av oss i dag ofte tar for gitt. I perioden fra 1945 til 1985 omtalte akademikere, kunstnere, revolusjonære og embetsmenn åpenhet i nedsettende termer. De assosierte det med de inntrengende blikkene fra totalitære regimer og ivret for et kritisk prosjekt mot det, som strakte seg over utdanning, politiarbeid, sosialpsykologi, økonomisk politikk og informasjonsforvaltning. Boken fokuserer på fremtredende tenkere som Sartre, Lacan, Canguilhem, Lévi-Strauss, Leroi-Gourhan, Foucault og Derrida, og utforsker arbeidet til etikkere som hevdet at individer ikke er gjennomsiktige verken for hverandre eller for seg selv, samt filosofer som etterlyste nye epistemologiske grunnlag. Disse tiårene så fremveksten av betydningene bak det å være gjennomsiktig i et samfunn preget av komplekse realiteter.
