Denne boken tar et dypdykk i arven etter Kalonymus Kalman Shapira, en betydningsfull hasidisk mystiker, leder og pedagog som stod overfor dilemmaene knyttet til modernitet etter første verdenskrig. Shapira, som levde mellom 1889 og 1943, er kjent for sine innsiktsfulle skrifter, som gir et unikt innblikk i religiøs erfaring og dens brudd, spesielt i lys av de grusomme omstendighetene som utspilte seg i Warszawaghettoen. I etterdønningene av første verdenskrig konfronterte han sekulariseringen og omstillingen av det polske jødiske samfunnet, samt svikt i det tradisjonelle utdanningssystemet. Gjennom Holocaust mistet han ikke bare sine nærmeste, men også sitt eget liv, noe som gir en tragisk dimensjon til hans arbeid. Denne boken presenterer en ny kritisk utgave av hans prekener fra Warszawaghettoen, som har ført til en fornyet vurdering av forholdet mellom Shapiras litterære og pedagogiske prestasjoner, hans mystiske tanker før krigen og hans opplevelser under Holocaust. Boken er et tverrfaglig verk, det første av sitt slag som fokuserer på en hasidisk leder fra det 20. århundre, og den integrerer både sosiale og historiske perspektiver for å belyse den komplekse troen – og dens mulige kollaps – som mange opplevde i Warszawaghettoen.
