I boken 'Opining Beauty Itself' undersøker Naomi Reshotko Platons sinnrike tanker om epistemologiske tilstander som ikke når opp til ekte kunnskap. Reshotko argumenterer for at vanlige mennesker faktisk kan engasjere seg med Platons former og gjøre epistemologiske fremskritt, selv om de aldri helt oppnår fullstendig kunnskap. Boken varer for å rette søkelyset mot hvordan Platons epistemologi ofte blir feiltolket, med manglende vekt på detaljene i hans begreper som ligger under, men er nødvendige for, kunnskap. Disse tilstandsformene, spesielt begrepet tro (doxa), må virkelig forstås for å kaste lys over Platons oppfatning av hva kunnskap innebærer. Reshotko analyserer hvordan erindring kan gi det som kreves for undersøkelse, men påpeker at erindring ikke nødvendigvis gir doxa, enn si det som moderne filosofer benevner som 'sann tro'. Hun argumenterer for at erindring faktisk er ansvarlig for en referanseevne, som igjen er en forutsetning for alle former for doxa og kunnskap. Gjennom sin utforskning konkluderer Reshotko med at Platon ser doxa som en essensiell del av den epistemologiske virkeligheten.
