I "Poetics of Breathing" tar Stefanie Heine for seg pusten og dens rytmer som en sentral poetisk og komposisjonell prinsipp i moderne litteratur. Boken utforsker hvordan pustens ulike uttrykk, enten det er pauser, opphold, innåndinger eller utpust, opererer ved grensene av meningsfull tale. Heine undersøker hvordan litterære tekster reflekterer sin egen medialitet, produksjon og mottakelse ved å henvise til og inkorporere pneumatiske rytmer, respirasjonslyder og stille pauser. Gjennom nære lesninger av verk fra flere forfatterpar, inkludert Jack Kerouac og Allen Ginsberg, Robert Musil og Virginia Woolf, Samuel Beckett og Sylvia Plath, samt Paul Celan og Herta Müller, argumenterer Heine for at hvert par gir en unik forståelse av litterær eller poetisk pust som en forutsetning for skriving. Boken utfordrer både historiske og samtidsdiskurser som kobler pust til det transcendente.
