Boken plasserer Simone Weils forfatterskap innenfor den franske litterære tradisjonen, og anerkjenner henne som en mesterlig stilist. Weils verk utmerker seg med en klarhet, slagkraft og tilsynelatende gjennomsiktighet som fanger leseren. Hennes prosastil er både aforistisk og upersonlig, hvilket fungerer som et redskap for den talentfulle skribenten hun var. Denne boken er den første til å fremheve Weils prestasjoner som forfatter, og plasserer hennes arbeid i sammenheng med anerkjente forfattere som Pascal og Baudelaire, samtidig som den anerkjenner hennes slektskap med poeter og forfattere fra hennes egen generasjon, blant annet René Char og Marina Tsvetaeva. Parallellen mellom Weils konsept om 'dekreation' og upersonligheten til stemmen i hennes prosa viser seg å være knyttet til hennes ønske om å overskride grensene for det skrevne ord, i sin streben etter selvutslettelse. Nærlesninger av utdrag fra hennes notatbøker, sammen med flere korte tekster og et forslag til frontlinjesykepleiere adressert til De frie franske, illustrerer maktene og innflytelsene som påvirket hennes arbeid.
