Denne boken undersøker ett eksgetisk, tolkende prinsipp, den guddommelige tilpasningen, i jødisk og kristen tenkning fra det første til det nittonde århundre. Fokuset ligger på sentrale skikkelser og hvordan tilpasningen spiller en rolle i deres arbeid. Den guddommelige tilpasningen, ideen om at guddommelig åpenbaring måtte tilpasses den menneskelige tilstanden, er et essensielt tolkende verktøy i historien til både jødedommen og kristendommen. Tilpasning finnes ikke bare i språket, stilen og tonen i Skriften, men også i hele menneskehistorien. Dette er den første systematiske studien av konseptet tilpasning, og boken viser hvordan begge religioner benyttet det samme tolkende verktøyet til ulike formål og med forskjellige mål.
