Boken "The Philosophy of Laughter and Humor" gir en grundig vurdering av tradisjonelle teorier om latter og humor. Forfatteren undersøker hvorvidt disse teoriene holder mål, og tar til orde for reviderte synspunkter. I tillegg går boken inn på estetikk og etikk relatert til humor, samt hvordan latter forholder seg til andre mentale tilstander. Historisk sett stammer teoriene om latter helt tilbake til antikken, hvor latter ble sett på som et uttrykk for overlegenhet overfor en annen person. Denne overlegenhetsteorien ble fremmet av filosofer som Platon, Aristoteles og Hobbes. Aristoteles og Cicero bemerket en annen dimensjon av latter, som ble oversett frem til Kant og Schopenhauer videreutviklet den til det som kalles inkongruensteorien. Ifølge denne teorien er latter ofte en reaksjon på oppfatningen av noe som er inkongruent. Den tredje og nyeste tradisjonelle teorien, reliefteorien utviklet av Herbert Spencer og Sigmund Freud, beskriver latter som en utladning av overflødig nervøs energi. Boken presenterer historiske eksempler på alle disse teoriene, samt hybride teorier fra tenkere som Descartes og Bergson. Leseren får også innsikt i tradisjonelle utforskninger av temaet, som gir en omfattende forståelse av hva latter og humor egentlig innebærer og deres plass i menneskelig erfaring.
