Denne boken tar form av en dialog, et intervju, hvor en besettende vekselvirkning av spørsmål bygger opp Blanchots narrative univers. Det finnes en følelse, lik den i Kafkas berømte parabel om dørvakten, av at bak hvert spørsmål skjuler det seg en skremmende mulighet for ytterligere, mer imponerende og uløselige spørsmål. Tematikken i verket omhandler maktesløshet, stillstand, utilstrekkelig tale, tretthet, fall og vakling – alt knyttet til negative eller ikke-eksisterende verdier i vanlig diskurs. Her får slike elementer en verdi ved å bli uttrykt, skrevet ned og tenkt gjennom. Det som tilsynelatende er ubetydelig eller verdiløst, får tyngde gjennom sin plagsomme vedholdenhet og manglende evne til å forsvinne. Blanchots uendelige samtale skaper en opplevelse av å lytte, som står i kontrast til den tradisjonelle fortellingens format som mange fortsatt anser som normen.
