I fortellingen, som er en refleksjon over fortiden, innleder Βασίλης med tanken om at selv om historien kan vare lenge, er den i realiteten bare et øyeblikk. Med havets saltvann som kjøler ansiktet hans, lar han vinden ta med seg bekymringene. Tidligere hadde han fått høre at man aldri bør se tilbake, for det eneste man finner er hva man har etterlatt seg eller hva som har forlatt en. Men nå er situasjonen annerledes. Det er mange minner som må hentes frem: et hemmelighet som har preget livet hans, en togreise, fødselen til et barn, en svikaktig handling, opplevelser fra London, og et forbannet kjærlighetsforhold. Denne reisen inn i fortiden bringer frem både glede og smerte, og utfordrer Βασίλης til å konfrontere det han trodde han hadde lagt bak seg.
