I begynnelsen av 1900-tallet, i Berlin, startet Rudolf Steiner, en forfatter, pedagog og redaktør som den gang var relativt ukjent, sin reise med å forelese for grupper som var inspirert av den teosofiske bevegelsen. I sine første forelesninger måtte Steiner tilpasse seg de som hadde assimilert teosofisk litteratur og var vant til bestemte uttrykksformer. For å bli forstått måtte han bruke disse tradisjonelle begrepene inntil han gradvis kunne introdusere egne termer som var mer i tråd med hans egen åndelige visjon. Forelesningsmaterialet fra disse tidlige årene av anthroposofisk arbeid gir et autentisk, indre bilde av hans åndelige innsikt. Det skildrer veien han fulgte for å avdekke åndelig kunnskap, hvor det nærmere kunne lede til en dypere forståelse av det mer fjerne. Denne tilnærmingen må sees i lys av dens indre kvalitet og den åndelige dybden som ligger i Steiners arbeider.
