Boken 'Ita Wegman and Anthroposophy' tar for seg den komplekse historien til Ita Wegman, en av de mest betydningsfulle skikkelsene innen antroposofien, som var Rudolf Steiners nærmeste samarbeidspartner mot slutten av hans liv. Etter gjenetableringen av Antroposofisk Selskap ved julefondsmøtet i 1923, møtte Wegman intens motstand, systematisk ekskludering og misforståelser. Denne utstøtingen og feilinformasjonen fortsatte lenge etter hennes død, drevet av fordommer og usannheter som skapte en atmosfære hvor en klar og objektiv vurdering av hennes rolle i antroposofien ble vanskelig. Uten en virkelig biografi tilgjengelig, har selv de mest åpne og upartiske fått problemer med å danne seg et informert inntrykk av situasjonen. Boken tar sikte på å fylle dette hullet i historien og belyse betydningen av Wegmans bidrag til antroposofien, og vi ser frem til den dagen når fremtidige generasjoner kan se tilbake og forstå konfliktene i Antroposofisk Selskap som en del av den større kampen for antroposofien i det tjuende århundre.
