I andre bind av "Stormen" utforskes Edvard Munchs liv etter hans avreise fra Norge i 1902. I løpet av de påfølgende årene lever han et nomadisk og vilt liv på kontinentet, der hans kunstneriske ry stadig vokser, spesielt i Tyskland. Etter et nervesammenbrudd i 1908 vender han tilbake til hjemlandet, der han blir hyllet som et geni. Samtidig oppnår han status som en germansk mester i tyskeres øyne - en anerkjennelse som blir problematisk med Hitlers maktovertakelse i 1933. Munch finner aldri sin plass i det nye århundret; han står midt i sin tid, men alltid på utsiden av fellesskapet. I Norge er han en kosmopolitisk figur blant nasjonsbyggerne, mens han i Tyskland er en aldrende radikaler som skiller seg ut fra de unge avantgardistene. Hans tilbaketrekning til villaen på Ekely er et uttrykk for hans isolasjon; han finner sitt sanne hjem kun i kunsten sin. Der fortsetter den indre stormen å herje i Munchs sinn, inntil han til slutt lukker øynene for siste gang en vinterdag i 1944. Dette bindet av "Stormen" fullfører Ivo de Figueiredos storslåtte portrett av Norges fremste kunstner og den turbulente tiden han levde i.
