Vi lever i dag i kjølvannet av det som filosofen Charles Taylor har beskrevet som 'den store avkoblingen'. Tidligere forsto vi vårt forhold til naturen som en del av det større hele, men nå finner vi oss selv adskilt og isolert fra dens evige strøm, i en konstant kamp for å navigere i en umulig 'utsikt fra ingen steder'. Enkelte påstår at vi er over naturen og i stand til å bøye den etter vår vilje. Andre diagnostiserer vår tilstand som under naturen, og mener vi ikke er verdige til å delta i dens sykluser. De hevder vi er en byrde, og at planeten ville hatt det bedre uten oss. Denne paradoksale forvirringen om menneskehetens rolle i kosmos har en fellesnevner. Etter ukjente tusener av år med tro på den iboende mening i og av tilværelsen, står vi overfor en krise i meningen.
