I den første delen av "Der Tod des Vergil" (Vann - Ankomsten) skildres den hjemkomne, dødelig syke poeten Vergilius Publius Maro som vender tilbake med den keiserlige flåten til Augustus i Brundisium. I en skarp kontrast til den ellers opphøyede tilværelsen som kunstner, tilbaksettes Vergil på sin reise gjennom elendige strøk ved havnen, hvor menneskene forvandles til "massedyrene" og ender opp ved palassets dører. En ung gutt følger ham med sengen, synlig kun for Vergil, og som Lysanias (den som lindrer lidelse) illustrerer han en messiansk beskjed. I den påfølgende siste natten (Ild - Nedstigningen) begynner Vergil å tvile på meningen med sitt liv og fordømmer sin poesi, som er tjenende til skjul og skjønnhet. Hans intensjon, uttrykt gjennom feberfantasier, er å brenne "Æneiden", hans hovedverk. Gjennom samtaler med vennene Plotius Tucca, Lucius Varius og Cæsar (Jord - Forventningen) innser Vergil, selv om han ikke er overbevist om den religiøst-moralske oppgaven i sitt verk, den etiske nødvendigheten av en "erkjennelseshandling".
