William Branham ble fra fødselen av preget av en skjebne ulik den vanlige. Oppvokst i fattigdom og med følelsen av å være avvist, utviklet han seg til å bli et nervøst barn. Fra tidlig av opplevde han merkelige og mystiske hendelser som skremte ham, hendelser som virket å være av åndelig art. Først ved 14-årsalderen begynte han å tenke på Gud, etter en alvorlig tragisk hendelse hvor han nesten mistet begge beina i en skadesituasjon med hagle. Mens han lå blodig og livløs, fikk han en skremmende visjon av helvete, der han så seg selv falle dypere inn i et rike av fortapte sjeler. I sin fortvilelse ropte han til Gud om nåde, og mirakuløst ble han gitt en ny sjanse – en mulighet som han senere nesten lot gå fra seg.
