Da jeg begynte på universitetet i Seattle, trodde jeg at jeg ville forandre meg. Det jeg ikke forventet, var at jeg skulle bli en person som sultet, var skitten, og ofte sov i tanglede bjørnebærbusker for å beskytte meg mot både dyr og mennesker. Ingen vet hvorfor lysene sluknet. Et øyeblikk var det Instagram og iskrem, og neste øyeblikk var alt borte. Mørke. Absolutt mørke. Det var rykter om at det fantes makt i øst, bosetninger som drev på vindenergi og som fortsatt blomstret midt i kaoset. Jeg flyktet fra vestkysten med en liten gruppe, på jakt etter et glimt av håp. Men det håpet ble raskt slukket, og jeg sto plutselig alene i verden. Inntil jeg ikke var alene lenger. De fant meg dypt inne i skogen. Jeg løp, og de jaget meg. Døden var hakk i hæl da jeg havnet ved føttene til en uvillig frelser. Med en hytte, en gård og en livslang erfaring med overlevelse, var Joshua den perfekte følgesvenn for apokalypsen. Hvis bare han ønsket selskap. Det er vanskelig å vinne tilliten hans, og enda vanskeligere å beholde den.
