Året 1995, da den fjerde verdenskonferansen om kvinner ble avholdt i Beijing, markerer et historisk vendepunkt i utviklingen av den kinesiske feministbevegelsen. I de påfølgende tiårene har vi sett oppståelsen av tre distinkte trender. For det første har det vært en økning av feministiske NGO-er på fastlands-Kina samt fremveksten av LGBTQ-bevegelser. For det andre har sosiale og økonomiske utviklinger gitt kvinner i Kina nye muligheter og skapt et blomstrende, kvinneorientert kulturliv. For det tredje, som respons på etnosentrisk vestlig feminisme, har enkelte kinesiske feministiske forskere og aktivister rekonstruert arven fra sosialistisk Kinas statlige feminisme og kjønnsstrategier i det nye årtusen. Disse trendene har gitt kinesiske kvinner enestående valg, ressurser, muligheter og også utfordringer og kriser. I denne tidsaktuelle boken tilbyr Zhu og Xiao en grundig gjennomgang av måtene kinesiske feministiske ideer har utviklet seg siden midten av 1990-tallet. Ved å sammenligne flertallsformen 'feminismen' med 'kinesiske egenskaper', belyser de de komplekse og mangfoldige nyansene innen feminismen i Kina.
