Ved innføringen av en krig mot narkotika i 1979, etablerte Iran seg som en av de landene med de strengeste straffene for narkotikabruk, og var en motstander av reformer innen den globale narkotikapolitikken. Etter at massefengsling ikke lyktes i å bremse økningen av narkotikabruk, skiftet Iran kurs i 1990, og innførte behandlingsregimer med fokus på rehabilitering. Mens flertallet av muslimske land og noen vestlige stater fortsatt avviser velferdsorienterte tiltak, har Iran etablert flere skadereduksjons sentre nasjonalt, gjennom velferdssystemet for rusbrukere. Dette har medført en endring i synet på rusbrukere fra å bli klassifisert som kriminelle til å bli sett på som pasienter. I 'Life on Drugs in Iran' tar Anaraki et skritt videre fra disse etikettne og undersøker de reelle erfaringene til personer som bruker og har brukt ulovlige stoffer, samt de utfordringene de møter som følge av statens skiftende politikk. Anaraki har fått bemerkelsesverdig tilgang til et samfunn som i stor grad har vært ignorert av forskere, og han dokumenterer livene til både nåværende og tidligere rusbrukere.
