Peig Sayers' autobiografi er et av de mest betydningsfulle verkene innen moderne gælisk litteratur. I denne gripende fortellingen deler hun sine erfaringer fra de førti årene hun tilbrakte på den ugjestmilde Great Blasket Island, hvor hun kjempet for overlevelse i et tøft og barskt miljø. Som en av de siste tradisjonelle historiefortellerne i Irland gir Peig et unikt innblikk i livet til en kvinne som navigerer gjennom en verden der selve overlevelse er en triumf, og døden er en visshet. Hennes beskrivelser er både humoristiske og skarpe, som når hun reflekterer over tapet av sin sønn Tomás, som omkom i et fall fra en klippe: 'I stedet for at kroppen hans lå i det brede havet, der var han på den glatte, avkappede steinen… lagt ut med slik ekspertise og ro som om tolv kvinner hadde tatt vare på ham.' På en like klar og enkel måte tar hun farvel med livet, og uttrykker: 'Folk vil ennå gå inn til gravplassen hvor jeg skal ligge; jeg vil ligge stille utstrakt og den gamle verden vil ha forsvunnet.' Peig Sayers døde i 1958, 85 år gammel, og hun hviler bare et steinkast fra stedet der hun vokste opp.
