Til tross for antakelser om at de dypt forankrede politiske og religiøse prinsippene som ligger til grunn for Den muslimske brorskap ville vise seg å være uforenlige og konfliktfylte dersom organisasjonen noen gang kom til makten, klarte brorskapet å opprettholde en enhetlig identitet etter avsettelsen av Hosni Mubarak i 2011 og etableringen av en regjering med brorskapets flertall. For å forstå hvordan bevegelsen har vevd sammen disse tilsynelatende uforenlige oppdragene, undersøker Sumita Pahwa bevegelsens interne debatter om forkynnelse, aktivisme og sosial reform fra 1980-tallet og frem til 2000-tallet. Hun avdekker at innrammingen av politisk arbeid som etisk atferd har vært avgjørende for organisasjonens funksjon. Gjennom en grundig analyse av tekster, taler, offentlige kommunikasjoner, intervjuer og interne treningsdokumenter viser Pahwa hvordan islamske og religiøse idealer har blitt innvevd i den politiske diskursen til brorskapet, noe som har gjort det mulig for ledelsen å omdefinere grensene for det som kan rettferdiggjøres.
