Den tyrkiske samfunnsdebatten er preget av anklager om glemsel, der det ofte hevdes at det ikke finnes noen sosial hukommelse i Tyrkia før Mustafa Kemal Atatürk etablerte den moderne staten etter første verdenskrig. Ved opprettelsen av den tyrkiske republikken i 1923 ble det iverksatt tiltak for å bygge en moderne fremtid ved å viske ut minnene fra den osmanske fortiden. Nå, nærmere åtti år etter republikken ble dannet, har etterkommerne av grunnleggerne utviklet et nytt forhold til historien. De yngre generasjonene arbeider aktivt for å huske, dokumentere og forsones med tidligere epoker. De mange og personlige skildringene av fortiden gir moderne tyrkere muligheten til å skape alternative identiteter for seg selv og sine samfunn. I motsetning til den futuristiske og homogene tilnærmingen som preget tyrkisk nasjonalisme ved inngangen til det tjuende århundre, benytter nasjonalismen i dag minner til å skape varierte narrativer både for nasjonen og for mindretallsgrupper. Bidragsyterne til denne boken kommer fra en rekke ulike fagområder.
