Naturens skjønnhet og menneskets ensomhet er sentrale temaer i verkene til Caspar David Friedrich (1774-1840). Kunstneren plasserer ofte en liten menneskelig skikkelse i et omfangsrikt landskap, slik vi ser i hans berømte malerier 'Munk ved sjøen' og 'Vandreren over tåkehavet'. I lang tid ble betydningen og innflytelsen til denne store romantiske maleren undervurdert. Da han døde, var Friedrich allerede blitt glemt av sine samtidige og ble først igjen oppdaget på begynnelsen av 1900-tallet. I dag anerkjennes han som den mest betydningsfulle tyske maleren fra sin generasjon og som en forløper for ekspresjonismen. Friedrich ga en gang følgende råd til en kollega som var begrenset av akademiske regler: 'Lukk ditt fysiske øye slik at du først ser maleriet ditt med ditt åndelige øye. Så bring det frem som du så i mørket, slik at det får en effekt på andre ved å skinne innover fra utsiden.' Med andre ord handler det om konsentrasjon fremfor imitasjon, om essens fremfor overfladisk penselstrøk.
