Diego Rivera (1886-1957) fremstår som en markant skikkelse i kunsthistorien. Med en dypt forankret politisk overbevisning og en turbulent romantisk fortid var han både ektemann og forsvarer for Frida Kahlo, samtidig som han var både talsmann og motstander av Stalin's Sovjetunionen, samt både frigjører og svik av Leon Trotsky. Riveras malerier er levende, grafiske og ofte monumentale, og bærer samme politiske og følelsesmessige tilnærming som hans personlige liv. Ved å fusionere europeiske påvirkninger som kubisme med en sosialistisk ideologi og en hyllest av Mexicos urfolk og folkelige arv, skapte han en ny iconografi som både beriket kunsthistorien og hans eget hjemland. Som en av de mest betydningsfulle skikkelsene i den meksikanske muralbevegelsen, fikk han internasjonal anerkjennelse for sine offentlige veggmalerier, der han presenterte en utopisk, men samtidig tilgjengelig visjon av et post-revolusjonært Mexico. I 1931 var Rivera gjenstand for MoMAs andre monografiske utstilling. Denne boken undersøker den unike blandingen av innflytelse og ideologi som sikrer Riveras plass som både en enestående og universell maler, knyttet til den turbulente opplevelsen av tidlig 1900-talls Mexico, samtidig som han tar opp temaer som revolusjon og klasseulikhet, som fremdeles er relevante i dag.
