Rembrandt van Rijn (1606–1669) forlot aldri sitt hjemland Nederland, men gjennom sitt omfattende verk innen maleri, tegning og etsing, endret han kursen for vestlig kunst. Hans rike produksjon strekker seg over religiøse, historiske og sekulære scener, samt en av de mest bemerkelsesverdige seriene av portretter og selvportretter i kunsthistorien. Rembrandts verk fremhever tekstur, lys og en skarp observasjonsevne. Som plutselige, forbløffende åpenbaringer i en skjult gate, er hans motiver opplyst mot dype, mørke bakgrunner og gjengitt med enorm fysisk og psykologisk grundighet. Uansett om det er bibelske eller mytologiske figurer, mektige beskyttere eller medborgere, får hvert motiv ikke bare en nøye utformet ansiktstruktur, men også en intrige av tanker og følelser, slik at selv eldgamle fortellinger som bibelhistorien om David og Batseba finner en ny dimensjon av menneskelig drama. Rembrandt etterlot seg også en av de mest omfattende selvportrettseriene blant kunstnere, hvor han dokumenterer sin egen utvikling og refleksjoner gjennom tidene.
